Hvil i fred, kjære søster <'3

Nå er det litt over 1 døgn siden jeg fikk vite at min eneste søster, Monica, er død. hun ble bare 28 år.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3168330.ece

Jeg klarer ikke helt å fatte at hun faktisk er død. Borte. For alltid. Ingen flere "hei vesla", ingen flere smil, ingen flere besøk sammen hos pappa hvor vi besøkte lillebror. Monica var så glad for å ha fått enda en lillebror. Nå er jeg den eneste jenta i flokken. Ingen flere ferier sammen, ingen flere bursdager. Hun fikk ikke engang vært i 18-års dagen min! Jeg fatter det bare ikke!

Vi hadde ikke så god kontakt av personlige grunner, likevel var hun søsteren min og jeg var glad i henne. Det var faktisk det siste jeg sa til ho når jeg snakka med ho på telefonen for under 1 uke siden. Det er jeg utrolig glad for nå..

Sist jeg så henne var i midten av juni tror jeg. Da var mamma, stefaren min, min eldre bror Morten, Monica og jeg på tur sammen til Kiel med Color Fantasy til Kiel. Den turen var faktisk kjempe koselig! Første kvelden var søsknene mine og jeg å bada sammen i badeland, senere var søstra mi og jeg på disko. Hehe vi lata som om jeg var 20 slik at jeg kunne komme inn jeg også :)Vi dansa og kosa oss og flørta med gutter.

Før jeg dro til Japan snakka vi sammen og hun gledet til å se meg igjen. Hun hadde også en bursdagsgave som jeg skulle få, og vi lo og spøkte med at jeg sikkert kom til å komme hjem med 5 par sko. Nå sitter jeg igjen med en gave jeg hadde tenkt til å gi henne. Dagen før hun døde tok jeg til og med å sendte en etterbestilling til venninna mi på noen sokker som jeg trodde hun ville like. Og hun får aldri vite at jeg faktisk hadde kjøpt noe til henne...

Monica var glad, sprudlende, utadvendt og brydde seg virkelig om andre.

Som sagt klarer jeg ikke helt å fatte det som har skjedd. Det er mange måter å bearbeide sorg på, og jeg prøver nå å gjøre det gjennom skriving. Jeg vil at dere skal vite at sorgen har mange ansikter. Jeg er ikke noe flink til å vise følelser ovenfor andre, så hvis dere ser meg og hører meg kan det godt tenkes at jeg virker uberørt, men som dere skjønner det er jeg ikke. Det er bare min måte å takle det vonde på.

Du vil alltid være i våre hjerter Monica!

Jeg vil bare legge til at selv om det er mange som ikke vet hva de skal si er det godt å bare vite at dere er der og bryr dere. Det er veldig deilig å bare høre et "kondolerer".